Naturfag

Naturfaggruppa ble startet høsten 2007. Semsvannsområdet har mye natur å by på – ikke minst geologisk. Området er faktisk verdenskjent i så måte. Men floraen og faunaen inneholder også mange godbiter.

Målet med gruppen er å få til et meningsfylt fellesskap i gruppen ved å ta for oss denne naturen på forskjellige vis:

• Vi kan berike våre egne turer rundt vannet ved å være bevisst den natur som faktisk finnes der
• Vi kan snakke sammen og dele naturopplevelsene
• Og vi kan kartlegge naturen (fotografere) for å bygge opp en database med henblikk på også å drive opplysningsarbeid overfor alle som er interesserte i hva som finnes i området.
• Vi er aktive og har egen post på Semiaden
• Vi har vært aktive forfattere i den nye boken om Semsvannsområdet som kommer ut høsten 2010.

Noen i gruppen har naturfaglig bakgrunn, mens andre foreløpig har mer interesse enn inngående kunnskaper. Vi tar sikte på å ha med begge kategorier i gruppen.

Vi er nå ca. 10 deltakere som møtes annenhver mandag i sommerhalvåret og en mandag i måneden om vinteren. Det er plass til flere!

Praktiske opplysninger:
Tid: Annenhver mandag, tid: 10.30 til 12.30. Sjekk med resepsjonen.
Antrekk: Vi går noen ganger en tur

Kristin Vigander fra Jar har tilpasset de blomsterplantene vi finner i Asker til sin flora på nettet. Du finner dette ved å klikke på denne linken:http://www.kristvi.com/flora/asker.php Hvis du finner blomsterplanter i Asker som ikke er med, ber vi deg sende et bilde med angivelse av tid og sted til kjersti.iversby@gmail.com

Nedenfor kan du se noe av det vi driver med, ved å trykke på bildene ser du dem forstørret. Her vil vi legge inn for eksempel årstidens blomster, fugler observert i det siste, insekter eller andre planter og dyr.

Marsfiol i november
Det er ikke uvanlig å finne marsfiol i november slik jeg fant på Hvalstad 16. november 2008. Jeg plukket en hel liten bukett i forvissning om at det var meldt vinter igjen med det aller første. Foto: Kjersti Iversby

 

 

 

Istervier. Gåsunger i november
Dette er en vanlig vill vierart på nedre Østlandet, den vokser ofte sammen med gråselje i næringsrik sump ved tjern, bekker, grøfter og på annen fuktig mark. Den har en årsrytme som er snudd på hodet i forhold til alle våre andre ville viere, slik som f.eks. selje: mens de andre blomstrer på bar kvist tidlig om våren, og så sprer frøene en gang i løpet av juni, så blomstrer istervier etter at bladene har kommet fram, en gang på forsommeren, og så modner den frøene senhøstes, og frøene spres utover vinteren. Antakelig klarer de å overleve på snøen, og så blir de med smeltevannet om våren til nye egnede steder (ellers har vierne gjerne svært kortlevde frø). Hunnindividene av istervier er svært karakteristiske og lett kjennelige om vinteren – det ser ut som det er blitt hengt opp “bomullsdotter” i de ellers nakne buskene. Så værsågod – hils på istervieren, et av de trærne som er lettest å bli obs på om vinteren!
Foto: Kjersti Iversby
Tekst: Jan Wesenberg fra ’Spør en biolog’

 

‘Nå er høsten her, svalene samler seg og reiser’ Foto Bjørn Fusdahl

‘Nå
Både hassel og or har her gjort seg klare for vinteren og en tidlig vår.
Raklene er ferdige til å springe ut så snartsolen får tak igjen.

 

Askerstorkenebb
Denne vakre blomsten ble første gang dokumenter funnet i Asker, Sem ved uthusbygningene i 1882. Den er nok innført, men er nå naturalisert slik mange nåværende Askerbøringer også er. Den er vanlig mange steder i Europa
Blomsten har rødfiolette 7- 10 mm lange kronblad med kløft. Bladene er langstilket og rundt håndfliket, og stengel og beger hårete. Frukten danner det karakteristiske ”storkenebbet” som kjennetegner slekten.
Askerstorknebb må ikke forveksles med den mye mer vanlige Stankstorkenebb som har rent rosa blomster som er mindre enn Askerstorkenebbens og har trekantet flikete blader.
Vi hadde ønske om å kåre Askerstorkenebb til Askers kommuneblomst, og jobbet med dette i 2 år, men fikk ikke gjennomslag for dette i kommunen.

 

Tveiterfossen.
Askers lengste vassdrag starter midt i Vestmarka ved Kalvmyrsputten og renner ut i Oslofjorden i Blakstadbukta, etter å ha passert Sems- og Bondivannet. Underveis har den skiftet navn mange ganger: Steindalsbekken, Korselva (kan henspille på kors eller køl), Øvre, midtre, nedre Fløyta, Gupuelva, Askerelva og tilslutt Blakstadelva.Tidligere var det vanlig – også i vårt område – at vassdraget hadde ett navn fra kilde til utløp i fjorden. Løksa er et eksempel på et slikt navn som ble brukt tidligere på det vassdraget som ender opp med Sandvikselva. Lokalhistoriker Jan Martin Larsen mener at Fusa eller Futsa – ut fra Askernavnet Fusdal – kan ha vært navn på vårt vassdrag, men som nå har godt i glemmeboka. I Gupuelva har det vært drevet sagbruk i 2 perioder, men det tok slutt omkring 1900.
Elva er på det mest idylliske ved Fløyta og på det mest spektakulære i fossen som her er avbildet.
Foto: Glenn

 

Høstfarger
Naturen er forunderlig.  Like før den går i dvale, toner den i med en fargesymfoni uten like. Når dagene blir kortere og temperaturen synker, slutter trærne å produsere klorofyll (bladgrønt). Klorofyll har den egenskap at det absorberer energi fra sollyset (fotosyntesen) som treet bruker til vekst og reproduksjon.  Når klorofyllet blir borte avdekkes andre fargepigmenter i det gule spekteret – som altså har vært der hele tiden (karoten).
På noen trær skjer i tillegg kjemiske reaksjoner mellom glukose og pigmenter i bladet, og resultatet er farger i den blå og røde delen av skalaen.
Foto: Bjørn

 

Kjøttmeis, Talgokse, Tertit
Den mest vanlige fuglekassefuglen er en vakker liten meis som er hos oss hele året. Lever av frø og insekter. Den sees også gjerne på fuglebrettet om vinteren, og den er glad i litt fet mat. Når solen begynner å varme synger den av full hals ’det er vår, det er vår’ (eller ti-ti-tuu som det står i fugleboken). Foto og tekst: Kjersti Iversby

 

Stemorsblomst
Hvordan fikk denne blomsten sitt navn? Jo, min botanikkprofessor, Størmer, fortalte at det er den onde stemoren fra eventyrene som har gitt opphav til dette. Hvis vi ser på den vakre blomsten så ser vi at det nederste kronbladet er stort og vakkert, som en kjole til en mektig kvinne, stemoren. På hver side finner vi hennes døtre som har fått pyntede fine kjoler, mens stedøtrene, øverst, bare har fått enkle blåtøyskjoler. Og snur vi blomsten så vil vi se at stemoren har fått 2 stoler (begerblad) å sitte på, døtrene har fått en stol hver, mens de 2 stedøtrene pent må dele en stol.

Tekst og foto: Kjersti Iversby

Stolt Henrik.
Når denne store planten er i knopp så gir den inntrykk av å bli til en flott blomsterplante. I stedet utvikler den seg som andre melder til å få en grønn blomsterstand som ikke gjør mye av seg. Den er i slekt med den mer kjente Meldestokk som er et vanlig ugress i hager. Den unge planten er spiselig, men jeg har ikke funnet noen retter som inneholder spesielt denne planten. Meldestokk brukes i stuing, sufflé og lignende.

 

 

Hvitkløver og alsikekløver
kan lett forveksles da blomsterhodene og bladene ligner. Begge er svært vanlige i vei- og grøftekanter. Den kløverplanten som er vanlig i plen er hvitkløver som har enkle opprette blomsterstilker og bladstilker. Bildet til venstre. Alsikekløver har blader og blomster oppover en lang stilk Er innført som forplante.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Rødkløver og Skogkløver er til forveksling like. Småbladene er noe bredere hos rødkløver og dessuten håret også på oversiden av bladet mens skogkløver har glatt overside på småbladene. Skogkløver har kneleddet stengel, men det skal et øvet øye til for å skille det fra rødkløverens grenete stengel. Best forskjell ser man ved å plukke ut en enkelt blomst fra hodet og studere med lupe. Da ser man at rødkløver har hårete beger mens skogkløver bare har hår på begerflikene. Og den nederste begerfliken er svært lang hos rødkløver.

 

Hvit C
har fått navnet både på norsk og latin fordi den har en hvit C på undersiden av bakvingene. Sommerfuglen flyr på ettersommeren, og så igjen om våren. Den er altså en av våre fire vanlige dagsommerfugler som mestrer den barske nordiske vinteren som ferdig utviklete sommerfugler. Om våren legger den egg på nesle, som er larvens viktigste næringsplante.

 

Geiterams
er en stor og vakker plante med sin meterhøye rødfiolette blomsterstand. Den vokser i vei- og grøftekanter, i steinrøys og ur og er vanlig i hele landet. Den inneholder mye c-vitaminer i unge skudd. Tørkede blader gir en velsmakende te og er sannsynligvis den beste teplanten i vår flora.

 

Burot
er en svært vanlig grøftekantplante. Den er ofte over en meter høy og har mange uanselige blomster. Tilhører kurvplantefamilien. Dette er en plante som skaper problemer for mange pollenallergikere, men på grunn av sin lukt så har den vært benyttet som middel mot møll. Den kan benyttes som krydderplante i sauser og marinader. Den har en frisk, litt stram smak.

 

Noen edderkopper
bruker sine spinntråder til å lage et nett hvor de fanger sitt bytte av insekter som flyr forbi. Nettet har fasong som et hjul hos denne korsedderkoppen som er avbildet fra undersiden. Den hører til gruppen hjulspinnere. Andre av de 563 edderkopparter som er funnet i Norge, bruker sine spinntråder på andre måter for å skaffe seg sine byttedyr.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

I tillegg til de mere kjente vårblomstene kan du nå finne disse blomstene som er vanlige i Asker, men som kanskje ikke er så godt kjente: Det er Lerkespore som har rødlilla blomster og tilhører valmuefamilien selv om blomstene ikke akkurat ligner på valmuer, og Vårpengeurt også kalt sukkertopp fordi blomstene er samlet i en tett topp. Vårpengeurt tilhører korsblomstfamilien.

 

 

 

 

 

 

 

 

Sluttrapport for ”Gå inn i naturen”-prosjektet