Sørøya

Vi var 17 personer som dro av gårde til Norges fjerde største øy, Sørøya i Vest Finnmark. Fem damer og 12 menn. Med unntak av noen svært få har alle bakgrunn som rusavhengige. Noen har vært rusfri i mange år, noen går litt inn og ut av det, mens andre var på vei ut . Det viktigste i denne sammenhengen er at alle er ressurspersoner for andre og hverandre, både hjemme og her, og at det er mennesker som ønsker å være ambassadører for Medvandrerene.

For meg som har vært Medvandrer siden 2018, deltatt i styre og stell, men aldri vært med på motivasjonstur, var det godt å kjenne på kroppen hvilken magi som kan oppstå gjennom mestring, samhold og ansvar. Verdien av å utfordre seg i et trygt fellesskap kjenner vi godt til på NaKuHel, og jeg håper dette foredraget kan være en inspirasjon for å fortsette med det vi gjør også på NaKuHel.

Det var en spent gjeng som dro fra Gardermoen 4 juni. Folk hadde kommet fra Bergen, Stavanger, Hallingdal, Oslo og Asker for å forberede seg og dra i samlet flokk.

Etter fly til Alta og ferge fra Hammerfest ankom vi et lite fiskevær som heter Akkarfjord. Følelsen av å reist fra klokken 07 om morgenen, ankomme Akkarfjord ved 16.00 tiden for deretter polstre seg med gnagsårplaster, spenne på seg sekken og begynne å gå, sammen med folk jeg ikke kjente, inn i Finnmarks villmark var mildt sagt spesiell – men også helt fantastisk.

Ganske raskt møtte vi et disig, trolsk og kontrastfylt landskap, der havet treffer hvite strender og revne fjellformasjoner. Jeg tror det var flere enn meg som i sitt stille sinn følte det ganske surrealistisk at denne gjengen med folk i varierende fysisk form skulle bære sekker på ca 25 kg, 8 dager, milevis over en godt kupert øy - Norges fjerde største øy. Men så skulle det vise seg at folk hadde mye mer enn turutstyr i sekken, og noe av den bagasjen kom godt med.

Den første natta i telt var den mest spennende. Fikk jeg sove, hvordan var det å dele telt med noen jeg ikke kjente, kom jeg til å fryse, hvor skulle jeg gå på do, hvordan var det å stå opp og lage frokost, hvem skulle gjøre hva, hvordan kunne jeg bidra. Jeg fikk ikke svar på alle spørsmålene etter første camp, men dørstokken var definitivt tråkket over.

Bakken opp fra første camp. Det var få instrukser fra turlederne, men en var veldig tydelig. De som gikk saktest skulle gå først – og vi skulle gå samlet. Ingen fortropp og baktropp. Dette klarte vi å følge hele veien, med noen unntak, spesielt når vi hadde tilbakelagt timesvise etapper med gange i ulendt terreng og folk var slitne. Ivar og Hanne holdt jevnt sig hele veien i front og ledet oss andre trygt forover.

Ivar jobbet på NaKuHel i flere år. Han har en historie som viser at det bor mer i oss enn vi tror og var til stor inspirasjon for oss andre.

Dette bildet er fra dag nummer to. For meg var dette antageligvis den tøffeste etappen. Det var det som virket som uendelige avstander med stein og relativt åpent landskap. I god Medvandrer ånd visste vi ikke hvor langt vi skulle gå og hvor vi skulle campe for natta. Turlederne Patrick og Are hadde nok et kart, men det var ikke noen av oss andre som så. Vi fulgte strømstolpene som aldri tok slutt. Da var det godt å ha mange pauser og Elin som jobber som treningsinstruktør i Bergen, viste oss ulike måter å bruke vandrestaven på.

Elin og Siri er begge fra Bergen, der de er primus motorer for det lokale Medvandrerlaget. Sammen med andre Medvandrere har de med seg rusavhengige på tur 1-2 ganger i uka, og bytter på å finne turmål. Skjønner godt at folk vil gå på tur med disse damene! De klarer å gi folk trygghet, samtidig som de gir andre plass til å utfordre og utfolde seg.

Og jeg var definitivt heldig som fikk dele telt med dem. De var like himmelfalne begeistret over hva de faktisk var med på som meg – Deilig å kunne le av sure sokker, snorkinga i naboteltet, de flaue møtene bak nærmeste dostein og hemmelige hygiene- og makeup artikler, godt bortgjemt for turleder Patrick, som før turen oppfordret oss til å kutte tannbørsten i to for å redusere vekta.

Det var mange vakre steder å campe. Vi fant alltid steder i nærheten av vann og det var det ikke vanskelig å finne på Sørøya. Det er ca 1000 vann spredt rundt omkring på øya.

Real turmat utgjorde to av de tre daglige måltidene. Til frokost spiste vi grøt. Om morgenen fylte vi termosene våre med vann, slik at vi lett kunne fylle frysetørret mat med kokende vann, vente noen minutter og vipps ha et fullverdig måltid.

Middagen ble som regel fortært da vi ankom nattens camp. Ofte ble det sent, da vi gikk ca 10 - 12 timer per dag inkludert mange korte pauser. Godt å få av seg våte støvler og lufte føttene. De som ønsket det ble sittende litt utover, mens andre raskt kollapset i teltet.

Det er få fastboende på Sørøya, tilsammen 1100 mennesker. Det er i tillegg en del som har feriehus her. Hus som tidligere ble benyttet av fastboende, som etterkommerne nå benytter som feriested. Det var ikke mange turister på øya da vi var der. Faktisk møtte vi ingen før vi kom til tettstedet Hasvik. Vi vakte oppmerksomhet der vi kom vandrende og de få bilene vi møtte da vi gikk på grusveiene, stoppet og slo av en prat. Det samme med folk i husene vi gikk forbi. I huset avbildet var det et par som tok i mot søpla vår. Snakk om hyggelige og gjestfrie mennesker hele veien.

Hver dag møttes vi alle sammen rundt bålpraten. Bålpraten gir hver enkelt mulighet til å si noe om hvordan man har det, med utgangspunkt i seg selv. Noen velger å si noe om dagens opplevelser og utfordringer, andre går dypere og deler av sin historie, både smerte og takknemlighet. Samtalene bringer oss nærmere hverandre og gjør oss tryggere på hverandre.

Jeg har sjeldent opplevd villmark, slik jeg gjorde på Sørøya. Men også her er det altså små samfunn og hvis dere kan se nøye etter ser dere en hvit trekirke midt på bildet. Jeg har en liten filmsnutt som viser deler av terrenget vi gikk i.

Jeg hadde nok ikke regnet med at det skulle være såpass mye snø på øya. Vi kom under snøsmeltingen og det var mye vann i elvene – og de var det mange av. Det betydde utfordrende elvekrysninger. En ting er å gå med våte sko. En annen ting er å ramle i en stri elv. Det frister lite. Men fordi folk hjalp hverandre fikk vi det til. Det var mange som ble våte, men ingen falt overende – mirakuløst nok.

Kontrastene mellom varmt og kaldt vær var ekstrem. Vi hadde en pausedag da været var på sitt beste. Da tok Elin og jeg tok oss en tur opp i terrenget. Noe vi kanskje angret litt på da vi satt på en snøskrent høyt oppe og lurte på om dette egentlig var trygt – og hva var veien ned igjen?

Snøen hadde som dere skjønner ikke smeltet da vi gikk Sørøya. Det var store kontraster i landskapet og både terreng og værforhold endret seg etter hvor man var på øya. Noen av etappene var ekstra tunge pga snøen. Førstehjelpsansvarlig skadet kneet sitt så stygt da hun gikk gjennom snøen at hun måtte bryte turen. Med to brudd i benet klarte hun på ekstraordinært vis og med god hjelp av oss å ta seg ned til en bilvei, der hun ble hentet.